Autonomi, mestring og tilhørighet

En naturlig del av livet

Stress, enten det gjelder jobb, familie, økonomi osv., blir vi selvfølgelig aldri helt kvitt. Stress er en naturlig del av livet. Kroppene våre er laget for å kunne respondere på stressende situasjoner. Vi får den samme biologiske stressresponsen som våre forfedre i steinalderen fikk da de var truet av rovdyr; det settes i gang en flom av hormoner som adrenalin og kortisol, vi får økt puls, muskelspenning og tilspisset sansing av omgivelser. Denne responsen er en viktig grunn til at menneskearten har kunnet overleve og utvikle seg til å bli det moderne mennesket. Det moderne mennesket, som sitter rolig bak laptopen, kontrollpanelet eller rattet, har den samme stressresponsen som våre forfedre. Det er bare at nå kommer den responsen som regel ikke fordi det lister seg et rovdyr i gresset, men fordi vi tenker på om vi rekker å levere rapporten før fristen, om barnet vårt sliter på skolen eller om privatøkonomien takler enda en renteøkning. Vi blir stresset av tankene våre oftere enn fysiske trusler. Som Robert Sapolsky påpekte i boken «Why Zebras Don’t Get Ulcers», at mens et byttedyr som en sebra kan gå fra full panikk i flukt fra en løve til uanfektet å beite rolig etter å ha kommet seg unna, kan et menneske sitte på et kontor fri fra løver og oppleve kroniske stress-symptomer utfra sine tanker og bekymringer.

Når stress er et problem

Selv om stress er en naturlig respons til trusler, og er en del av livet, kan det også føre til en rekke problemer, spesielt når stress har blitt kronisk. Da ser vi at det ikke bare kan føre til magesår (hvis noen andre faktorer er med), men også andre fysiske og psykologiske problemer som f.eks. søvnløshet, hodepine, depresjon, utbrenthet og hjerte- og karsykdommer. Kronisk stressede medarbeidere kan også få større problemer med fokus, kognitive prosesser og dømmekraft. Så når stress har blitt problematisk, skaper det dårligere utfall både for individets helse og jobbprestasjon. Det er ikke rart at vi blir stresset om stress. Men hva kan vi gjøre med det?

Jeg ser ingen grunn til å gå vekk fra tiltakene nevnt innledningsvis. Alt vi kan gjøre av tiltak for å gjøre det litt lettere å møte mange og konkurrerende krav bør vi gjøre. Vi er også bedre i stand til å møte disse kravene om vi spiser sunt, trener og sover godt. Men når vi vet at menneskers stressrespons aktiveres av tanker og bekymringer, bør vi også se på hva vi kan gjøre for å øke vårt psykologiske velvære. Hva er det som må til for at vi opplever at vi har det bra i en ofte stressende hverdag?

Våre grunnleggende psykologiske behov

I sin forskning innenfor motivasjonspsykologi, fant forskerne Edward Deci og Richard Ryan at for at mennesker best mulig skal prestere og trives, må tre grunnleggende psykologiske behov møtes; autonomi, mestring og tilhørighet. I de tiårene siden disse funnene først ble beskrevet, har Deci og Ryan og deres fagfeller funnet at når disse grunnleggende psykologiske behovene ble ivaretatt, blir resultatet at mennesker opplever mer arbeidsglede, presterer bedre og har mindre sykefravær. Det stikk motsatte av det som ofte er resultatet av stressproblemer. Er det en nøkkel her? Ved å støtte opplevelsen av autonomi, mestring og tilhørighet, kan vi da øke evnen til å mestre stress på jobb og i hverdagen – og samtidig øke trivsel og prestasjonsevne? Og hvordan kan en leder og en organisasjon i så fall støtte autonomi, mestring og tilhørighet?

Aktør, ikke brikke

“Autonomi” er ikke et hverdagsord. Det er opprinnelig et gresk ord som brukes om begrepet selvbestemmelsesrett, retten til å kunne bestemme selv. Det det betyr i praksis er at mennesker har et grunnleggende behov for å føle seg som en aktør, ikke en brikke. Vi stritter imot – setter i gang stressresponsen og kjemper – når vi føler at vi stadig vekk gjør oppgavene fordi vi MÅ, ikke fordi vi VIL. Ingen vil bare være en brikke i en annen sitt spill.

Når funnene til Deci og Ryan ble kjent, ikke minst gjennom Daniel Pinks bok “Drive”, var det satt i gang mange tiltak for å øke opplevelsen av autonomi på jobb. Noen tiltak fungerte bedre enn andre. Større fleksibilitet i å bestemme hvordan en oppgave skal løses fungerte bedre enn «casual Fridays» med friheten til å kle seg mer uformelt. Stressproblemer forsvinner som oftest ikke av å kunne gå i jeans og t-skjorte på jobb på fredager.

Det som Deci og Ryans forskere fant, var at det som var viktigst for opplevelsen av autonomi var at man velger å gjøre oppgaver fordi de er viktige for oss og at vi opplever dem som givende og meningsfylte. For eksempel; når barna mine var små, hadde moren deres og jeg en avtale der hun leverte ungene i barnehagen om morgenen, og jeg hentet dem på ettermiddagen. En velkjent ordning, ikke sant? Og på den tiden opplevde jeg klassisk “småbarnsforelderstress”. Når tiden kom for å hente barna, og det fortsatt var en del å gjøre på jobb, kjente jeg skuldrene trekke opp mot ørene. “Jeg har så mye å gjøre, men jeg MÅ jo hente barna!”, tenkte jeg. Og det måtte jeg jo. Om jeg kom for sent, ble barna lei seg og barnehagemedarbeidere irriterte. Men heldigvis hadde jeg en kollega som hadde et godt forslag. Hva om jeg sa “jeg velger å hente barna nå” istedenfor “jeg MÅ hente barna”? Så enkelt? Nei. Men når jeg stoppet opp og tenkte etter, var det faktisk viktig for meg å hente barna mine. Jeg ville at de skulle ha en god opplevelse når pappa hentet dem. Jeg var (er!) jo glad i barna mine. Så når jeg skulle gjøre den oppgaven, var det ikke at oppgaven endret seg, det var hvordan jeg opplevde oppgaven som endret seg.

Når en leder tar seg tid til å snakke med medarbeiderne sine om hva som er viktig for dem i jobben, er det tiltak for økt autonomi. Lederen kan hjelpe medarbeiderne til å se at det de bidrar med er viktig, og dermed at det er verdt å gjøre en så god jobb som mulig.

Medarbeidere som tar eierskap til oppgavene sine finner bedre løsninger, jobber mer effektivt og, ikke minst, jobber med større glede. Det hjelper mot stress.